San Fermin - hvilken fest, hvilket kaos, hvilket mareritt!

Forrige innlegg var preget av optimisme og glede over å gjøre noe nytt og spennende. Og det ble både nytt og spennende, men kanskje ikke helt slik vi hadde tenkt. Vi startet kvelden ved å spille Paella, før vi blandet oss inn i folkefesten i gatene. Hele byen var stappet av hvit-og rødkledde mennesker (for alle russ: Tryvann kan gå og legge seg: dette er ditt livs party). Opptog, musikk, fyrverkeri og dansing i gatene bar feiringen preg av, og det var kjempeartig å være med på en folkefest av slikt kaliber! Det meste av musikken var på spansk, men vi sang med allikevel på vårt eget språk. Spanjolene holdt det gående frem til okseløpet startet kl 8, men vi trauste nordmenn la oss i ett-tiden. Kveldens lykke endte brått, i det vi skulle til å legge oss, og siden gikk det bare nedover.... Vi hadde lagt oss godt tilrette med soveposene, da noen grøftotere av noen gutter løp bort til oss, og helte en liter sangria, godt fordelt over alle sakene våre, og ikke minst oss. Håper sangria er god for håret ...Vi måtte bade i fontena etterpå. Alt var klissvått, og det var ikke et godt utgangspunkt for en god natts søvn ute i det fri. Men vi la oss da til rette, og Mina sovnet. Plutselig hørte Hildegunn noen i nærheten, og så opp fra soveposen. Rett ved sakene våre(dvs hodene våre, siden veskene fungerte som hodeputer) sto en støgg mann og rotet i sakene. Hildegunn ropte 'what?' og karen ble livredd av hennes vikingaktige fremtreden. Hildegunn fungerte som en våkende beskytter resten av natten, over Mina som snorket og sov godt. Så stod vi opp i 7tiden, og gikk for å få med oss okseløpet. Vi rakk ikke å spise før det, for mange mennesker sto alt klare langs ruta. Vi fant et sted vi kunne få et lite glimt, men det var litt bortenfor hverandre. Mina sto trøtt og utsultet og tenkte det var en halvtime til det startet, så da kunne hun likegjerne lukke øynene litt. Men så skal hun åpne de igjen, og da svartner det rundt henne, og hun tenker: nå blir jeg blind! Så våknet hun liggende på bakken, fortsatt verden mørk rundt henne. Men hun reiste da seg opp selv, og folkemengder hadde samlet seg rundt. Hildegunn ble selvsagt skremt, og fulgte Mina til sykebilen like bortenfor. Der ble det foretatt en grundig sjekk, men resultatene kom aldri, fordi det skjedde noe som var mer akutt. Vi rakk fortsatt okseløpet: men hadde nå helt elendige plasser... Det eneste vi hørte var folk og okser buldrende forbi. Vi fikk derimot med oss ganske mye fra en skjerm på en kafé, der vi blant annet fikk med oss de grufulle bildene av en løpsk okse, som gikk løs på alle rundt, og som til og med snudde. I ettertid har vi fått høre at en døde i dag, mest sannsynlig han som fikk gjenomgå hardest. Vi kastet i oss mat og febernedsettende(siden begge to frøs og svettet omhverandre) og hev oss på et tog til Frankrike, der vi er nå. Vi sover på et herlig hotellrom i Bayonne, og har handlet inn mat til den store gullmedaljen, etter å ha gått 10 timer uten å spise. Også i dag a gitt! Nå er vi utmattede, men glade, og kommer nok til å sove godt i natt! Fra hotellrommet i Bayonne, Hildegunn og Mina