Hurra! Vi får sove i en seng i natt!!

Hadde dette vært en helt vanlig interrail-dag ville nok overskriften og bildet hatt et litt annet preg. Kanskje noen morsomme, på grensen til tullete ord først med påfølgende fint bilde av noe vi har sett. Men denne overskriften er faktisk skrevet med tungt alvor. Mange timer har vi nå trasket rundt i geneve på jakt etter husly, for det var ikke plass til oss i herberget. Vi startet å vurdere hvilke trær som var fine. Vi la oss til og med ned på flyplassen. Men akk! Til slutt fant vi endelig et 3-stjerners hotell med en hyggelig mann som tog oss inn i varmen og ga oss det siste rommet til halv pris. Aldri har vi vært så takknemlige for å se en seng!
Det har skjedd så utrolig mye i dag, så nå får vi vel skru tiden tilbake.
Vi forlot Vicenza i dag med freidig mot. Teatro Olympico ble visuelt fortært med grådig mine, og Hildegunn kriblet i beina etter å kunne spille et storslagent episk drama på scenen. Men: Scenen var stengt. Vi forlot så byen, og reiste videre til Milano, for så å ta toget derfra til Geneve. Akkurat i det vi ankom Milano fikk Mina den skrekkelige beskjeden om at lillesøster Tuva på 4 år var bevisstløs, og hentet i sykebil. Tiden etterpå bar selvsagt preg av dette, helt til vi fikk melding om at det hadde gått bra, og at hun ligger på sykehuset i bevissthet. Snakk om hva slags vendinger livet og reisen kan ta! Vi kastet oss på toget, en vakker rute med fine fjell, men vi kunne sikkert valgt en mer storslagen. Uansett: nå er vi glade og fornøyde over at Tuva lever, vi slapp å sove i en park i natt, og at vi har en stor, fin seng og en gedigen frokostbuffet i morra som vi skal spise så mye av, at det skal holde i flere dager... Vi har nemlig ikke råd til mat den neste uka. Jaja. Fra et deilig, deilig, halvshabby og dyrt hotellrom i Geneve, Hildegunn og Mina